Den gang da

jeg sprang halvmaraton!

Dette må dokumenteres, for dette er ikke sikkert jeg gjør flere ganger. Jeg tok med meg familien, reiste til Oslo og sprang 21,097.5 km sammen med flere tusen andre.

Her, rett før start. Kjempeklar!

Kan dere se meg mellom de andre crazy utøverne?

Og da var jeg i gang!

Det varte og det rakk. Jeg kom meg forbi 5 km, forbi 10 km og forbi 13 km. Da begynte jeg å tenke negative tanker. For det første var jeg sliten i låra, og for det andre var løypa utrolig kjedelig akkurat rundt disse kilometrene. Da jeg kom til 16 km, tenkte jeg at jeg bare kunne slutte å jogge, og heller gå i mål. Men så bare fortsatte jeg litt til. 18 km-merket kom, og jeg tenkte “hvorfor gjør jeg dette?” Så gikk jeg noen meter, men da stivnet jeg så fælt at jeg fortsatte med jogging. Da jeg kom til 19 km, dukket heldigvis heiagjengen opp (Håkon, Åshild og Rune). De tok følgende bildeserie av en sliten utøver.

Så gikk det kanskje et lite minutt til i kjelleren før jeg tenkte: “jeg er jo snart ferdig, jo! KOM AN!!!! DON’T GIVE UP”. Så sprang jeg videre, og når jeg entret målstreken ropte jeg høyt: F E R D I G! Da så jeg slik ut:

Her sammen med Kjetil (og en annen), som også sprang halvmaraton. Tidene trenger ikke sammenlignes, men det skulle jo bare mangle. Noe annet hadde vært flaut (for ham).

Og tiden? Under 2 timer! 1.59.22!! F O R N Ø Y D!